fbpx

Historien om Lucie

Mange kan være frustrerte over sin hund. Kanskje føle at man ikke forstår de, eller tenker at de bare vil være vanskelig eller tverr.

Jeg ønsker her å fortelle historien om Lucie.

Lucie er Eurasier av rase og kommer fra en dyktig kennel som heter Carve Canem og det er Beathe Pilskog som har den.
Lucie ble født på nyttårsaften sammen med 3 andre søstre. De alle fikk en god start med en oppdretter som fokuserer masse på tidlig miljøtrening og håndtering. Vi fikk vite at det var akkurat Lucie som skulle bli vår og hun var den av valpene som logret mest. En glad, sosial og trygg bamse. Vi fortsatte med miljøtrening for å bygge på det gode arbeidet som Beathe hadde startet på.

Lucie som liten valp


Når Lucie var rundt 1 år, hadde Tor Inge (min samboer) henne med til Lofoten der han gikk skole, for at jeg skulle til Narvik på eksamen. Morgen etter fikk jeg en telefon fra han, der han sa han hadde kjørt utenfor veien på tur til Lofoten. Det var tykt med slaps på veien og til tross for fart langt under fartsgrensa, hadde bilen sluppe tak og havnet utenfor. Bilen hadde da trillet rundt, buret til Lucie hadde blitt kastet ut av bilen og Lucie var på rømmen. Det var i et mørkt område med kun få hytter i ei 80 sone. Men han hadde ikke funnet henne.

Skole fikk være skole og jeg kjørte utover til Lofoten med det samme. Vår lille Lucie ute på vinterstid i mørke. Selvfølgelig ble hovedprioriteten å få tak i henne. For å gjøre dette kort, etter hun hadde vært nesten to døgn på rømmen fikk jeg endelig tak i henne. Vi hadde lett, gått, annonsert på facebook osv. Til slutt ba jeg Tor Inge hente bilen, så satt jeg meg ned under et lite utelys på bakken utenfor hytta. For luktesans hadde hun jo, kanskje det beste var å sitte i ro å vente. Etter en liten stund, kom plutselig lille Lucie forsiktig frem fra skogen. Så snart jeg sa navnet hennes kom hun springende til meg og ville bare sitte på fanget mitt. En enormt god følelse.

Vi fikk da Lucie hjem og dyrelege ble kontaktet neste dag. Etter en slik ulykke kunne det godt hende hun hadde skader.
Timen hos dyrelege ble raskt unnagjort der det ble konstantert knekte klør, et skrubbsår og ellers var hun helt fin. Jeg spurte om det ikke var lurt å ta røntgen for å sjekke innvendig, men det mente de det ikke var.
Ok, slo meg til ro med det. Veterinærer har nok bedre kompetanse en meg på dette.

Den neste tiden ble preget av at Lucie ble mer og mer skeptisk til folk. Dette gjalt særlig mannfolk som hun møtte. Da kunne hun nesten krype på gulvet og bjeffet kraftig mot de. Kloklipp ble en kamp. Dette hadde gått greit før, men nå kunne hun ofte tisse når klosaksa ble hentet frem.
Hun kunne knurre kraftig når hun følte seg presset og innestengt. Det ble til at alle ukjente fikk ikke komme for nær henne både av meg og av andre.

På en årskontroll hos veterinær med vaksiner og sjekk fikk vi igjen en ubehagelig opplevelse. Samtidig som jeg og veterinæren snakket, tok hun plutserlig hodet til Lucie og stakk fingrer inn i munnen for å sjekke tenner. Dette helt uten forsvarsel. Lucie knurret kraftig og glefste etter henne. For å være helt ærlig, ville nok jeg også ha blitt noe irritert dersom noen hadde gjort det med meg uten forvarsel. Da fikk jeg som hundeeier høre at dette var en farlig hund. Måtte ikke ha henne sammen med unger å passe ekstra godt på. Kjente jeg ble irritert og noe fortvila. Lucie hadde aldri vist noen tegn til slikt mot barn. Kun bjeffet usikkert mot enkelte folk. Men tanken satt seg, min kunnskap på den tiden var at veterinærer hadde god kunskap om hundens språk. Bedre enn meg.

Så ved en annen kontroll hos et annet veterinærkontor dro Tor Inge med henne. Da fikk han høre hvor uforutsigbar denne rasen var og hun hadde aldri møtt noen av denne rasen som var ok. Mentaliteten var ikke god og nærmest hånte Tor Inge mot dette. Han fortalte til meg at han ble så paff. Hva skal man si når profesjonelle folk kommer med en slik uttalelse?

Vi hadde dermed vært flere ganger hos veterinær uten at noen hadde tenkt over eller sagt at det var noe annet som faktisk kunne plage Lucie. Selv om jeg ser i ettertid at dette kunne helt klart vært oppdaget.

Så en gang på en trening i Sortland Hundeklubb, så hilset hun på instruktøren. Som en ofte gjør strykes hun bakover ryggen. Hun trakk seg unna instruktøren som var blitt normalt med de fleste ukjente. Instruktøren gikk unna og kom tilbake igjen for å gjøre det samme. Da sa hun «Lucie har noe med ryggen! Se når jeg stryker bakover, akkurat på det samme punktet trekker hun seg unna og viser signaler til at dette er ugreit. Du må få henne i røntgen».

Neste dag kontaktet jeg veterinær for å få røntgen. Siden ene veterinæren ikke ville første gang jeg spurte, gikk jeg til neste veterinærkontor og sa jeg skulle ha.
Konklusjonen ble at hun hadde forkalkninger på 2-3 ryggvirvler og antydning på en annen. Videre vurdering på bakgrunn av endret atferd var at dette kom i forbindelse med bilulykken.
Da kom det frem i lyset. Lucie hadde smerter. Folk stryker ofte bak på ryggen og hun forbindte dermed mange med smerter og var redde for at de skulle stryke henne på det vonde stedet.

Behandlingen ble å sette gullimplantater på begge sidene, smertestillende en periode samt jevnlig behandling med laser og massasje for å få musklaturen rundt området mykt. En hund som har utfordringer med deler av skjelett vil belaste kroppen feil for å unngå smerter og dermed kan musklatur overbelastes.
Vi fikk høre at vi var heldige dersom hun levde til hun var 5 år. For dette ble ikke bedre, heller værre. Vi måtte tenke på at hun kunne nok ikke være med på fjellturer eller noe som belastet ryggen. Sele burde vi gå bort fra for å unngå å ha noe på ryggen. Halsbånd var bedre.
For en hund som kun var 2-3 år og vi som var glade i skogsliv og fjellturer var dette en tung beskjed å få. Vi fikk nyte det livet vi fikk med Lucie og ta dag for dag.



Lucie viste store tegn til forbedringer etter få behandlinger, men usikkerheten var etablert. Hun hadde gått såpass lenge med smerter at usikkerheten ble ikke borte på dagen. Men nå visste vi endelig hva som plaget Lucie. Hun var ikke farlig. Hun var ikke svak mental, faktisk var hun utrolig sterk, snill og hadde ekstrem tålmodighet. Alt som hun hadde vært gjennom, levde med smerter men så utrolig god, rolig og enormt snill hund, med alt hun godtok.

Vi har ofte tenkt tilbake. Presset på henne kløv på tur, for når vi var ute var alt helt greit. Hun likte kanskje bare ikke å ta på sele var vår konklusjon. Hun var bare «tøven» mot mennesker hun ikke kjente. Alle våre forklaringer på utfordringene. For til tross mente veterinærer at det var ingenting galt med henne.

Hun ble også plaget med øynene. Vi var klar over, etter øyelysning, at hun hadde ekstra øyehår men ikke at hun skulle bli så plaga. Så etter hun hadde fått påvist sår på ene øyet, fikk vi time for å fjerne øyehår.
Dette gjorde også underverker for henne. Det var tydelig at hun hadde vært mer berørt av dette enn vi var klar over.

Jeg jobbet med henne på treninger, gikk roligere turer hadde timer jevnlig til laser og massasje. Hun ble som en valp igjen. Mye mer energi, vi la bedre tilrette for henne med kloklipp, møte med folk og la kløven og trekksela på hylla. Tok dag for dag.

Når Lucie var ca. 2 år, fikk vi valpen Akira i hus

Lucie hadde hatt en dårlig opplevelse med en valp som hoppet på ryggen hennes da hun var trengt i et hjørne og ikke kom seg unna. Dette hadde festet seg og vistes synlig når Akira også kom i hus.
Men etter kort tid, ble de gode venner og er i dag avhengige av hverandre.

Den største forandringen kom etter jeg startet utdannelsen ved Innlandet hundesenter. Her fikk vi lære dyptgående om viktighet med snusing, matter inne i hus, selvtillitsbygging, mental aktivisering, hundens språk og ikke minst fikk jeg god informasjon om forkalkninger, klikkertrening og selebruk.

Forkalkninger utviklet seg ikke alltid, den stabiliserte seg. Sele kunne jeg godt bruke. Matter i hus var viktig for hunder da vi ofte har glatte gulv for hundepoter. Klikkertrening kunne stresse opp hunder, noe som ble observert med Lucie.
Klikker ble lagt bort fra trening, seler ble brukt fast igjen, flere matter kom i huset, selvtillitsbygging og mental aktivisering ble fokusert på.
I tillegg fikk jeg mange tips av en dyktig person som jobber med fysioterapi og rehabilitering hos hunder, som jeg kunne bruke på Lucie.

Lucie gikk fra å være en noe usikker hund, til en hund som mestrer alle miljøer. Bjeffing på folk av usikkerhet har vi ikke sett på lenge. Til og med sist time vi var for å få sjekket musklaturen, slappet hun av. Hun logret.

På nyttårsaften blir Lucie 7 år. I sommer var hun med på fjellturer opp til 5 timer. Tidligere kunne hun henge etter når vi gikk. Merket at hun ikke ville gå. Nå er det halen høyt, kroppen jobber og hun er glad på tur. Under flere anledninger med bratte terreng, steiner som måtte balanseres på og mye mer, ble jeg så overrasket av henne. Den motivasjon og tryggheten hun viste !

På tur opp Svellingen 439 moh
Skitur til hytte
Toppen av Blåheia 766 moh
Toppen av Kvalhauktind 767 moh etter først å ha gått til Strandheia 647 moh

Fra å være en missforstått hund til å kunne gå på alle fjelltopper, være med på alle turer og utrolig god omsorg for barn. Dette med å få smerter i kroppen under kontroll. Fjerne ubehag, legge tilrette, bygge opp selvtilitten igjen. Lucie har et enormt godt språk. Hun viser tydelig når noe er ugreit, hun blir respektert for det. Hun får dager fyllt med både ro og hvile men også få lov å utforske i hennes eget tempo. I tillegg får hun jevnlig massasje for at det ikke skal bli muskelknuter eller ubehag.

Læren om hundens språk er så viktig for alle hundeeiere. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har i dag, hadde Lucie fått hjelp tidligere. Jeg vet nå at ikke alle veterinærer har god kunnskap om hundens språk. De skal kunne alt om alle dyr, så det er forståelig. En veterinær har kanskje ikke dybdekunnskap om musklatur/rehabilitering, derfor har vi fysioterapauter og andre som tar spesifikk utdannelse i dette feltet. Vi har atferdskonsulenter som går i dybden på hundens språk. Og hundens språk og grunnleggende om hvordan hunder lever uten påvirkning av mennesker, stresspåvirkning med mye mer er hele tiden under forskning og utvikling. Dette er også et bredt felt. En almennlege til mennesker henviser pasienter videre til fysoterapauter med musklatur eller til psykologer ved psykiske utfordringer. Dette er også under utvikling hos hunder. Det finnes selvfølgelig veterinærer som har god kunnskap om både hundens språk og rehabilitering, så dette er ikke alle under en kam ! Det er kun det jeg har blitt videreformidlet av ulike veterinærer og av min egen erfaring.

Lucie blir forstått med at vi har god kunnskap om hundens språk !
Jeg kjenner min hund best og legger tilrette for at hun skal ha det best mulig.

Så for deg som hundeeier. Er du usikker, ta kontakt med flere. Det er mange med ulike fagfelter på hund. Jeg ser at atferdsforandringer kan henge i hop med muskelutfordringer og smerte. Jeg tok utdannelsen ved Innlandet hundesenter med vår første hund Rico som motivasjon. Dette får bli en annen historie. På grunn av historien om Lucie valgte jeg å gå videre med Galen Myotherapi utdannelse for å forstå hunder enda bedre. Historien om Lucie er nok ikke unik. Jeg tror det er mange hunder som er missforstått. Av egen erfaring og det andre forteller. Dermed har jeg et stort ønske om å videreformidle min kunnskap, slik at flere hunder kan bli forstått, slik at du som hundeeier får mer kunnskap og hverdagen til din hund kan bli slik som Lucies. Det er min store motivasjon til å holde kurs, konsultasjoner og veilede andre.

One Response to “Historien om Lucie

  • Hege S. Ravnestad
    3 år ago

    Det var interessant å lese om Lucie. Vi opplevde endret atferd hos Lucie sin søster Shira også. Først og fremst mot andre hunder. For å gjøre en lang historie kort oppdaget vi at hun har Spondylose. En rygglidelse der det vokser en «beinbru» mellom to ryggvirvler. Dette har hun nok hatt en god stund før vi kom til en veterinær som tok seg bryet med å sjekke hele hunden. Ved sist røntgen viste bildene at beinbrua snart er vokst sammen. Det blir nok godt for både hunden og oss. Kjekt å få følge dere som har søster av vår hund. Føler på en måte at vi kjenner dere😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *